Våre drømmer om Norge som innovasjonsnasjon er nå samlet mellom to permer. I hovedrapporten fra Drømmeløftet (Innovasjon Norge, 2015) finner vi både årets versjon av Innovasjonstalen og ansatser til en ny innovasjonspolitikk. Og diskusjonen er i gang: Er det for lite såkornsmidler til grunderne? Er det det offentlige eller markedet som skal belæres om innovasjon? Er det innovasjon i regi av enslige grundere eller entreprenørskap i større bedrifter som er viktigst? Og ikke minst, er det næringslivet eller offentlig sektor som viktigst for å nå målene? Dette er viktige drøftinger som Innovasjon Norge nå adresserer, og det på en måte som skiller seg fra mange andre statlige strategiprosesser. Dette framstår som en prosess med åpenhet både når det gjelder deltakelse og innfallsvinkler.

Rapporten kan imidlertid også tolkes som et oppgjør med myter. Både myter om innovasjon, men også om rasjonalitet, målstyring, forskningens betydning og ikke minst det individuelle perspektivet som har preget innovasjonspolitikken siden 1980-tallet.

For det første er det ydmykhet i jakten på ”innovasjonsgåten”, på klare definisjoner og på hva som er oppskriften. Det er en god ting at utgangspunktet ikke er svar, men gode spørsmål som også stimulerer til radikalt nye svar.

For det andre er rapporten kritisk til tradisjonelle indikatorer og kriterier på innovasjon som brukes i EUs Innovation Scoreboard. Det pekes på styrken i tillit, relasjoner og alles kompetanse og på avviket mellom det vi burde oppnådd i konkurransedyktighet og livskvalitet. Det OECD har kalt The Norwegian Puzzle. Drømmeløftet synliggjør på en god måte at det kan være større behov for å endre kartet enn terrenget i innovasjons-Norge.

For det tredje utfordres i større grad enn tidligere forestillingen om forskningen og forskernes betydning for innovasjon. Dette avspeiles også i EUs flaggskip for forskning, Horisont 2020, hvor det legges økt vekt på at forskning må inngå i prosesser basert på samfunnsmessige behov.

Og dette knytter an til et fjerde forhold, nemlig at innovasjon i større grad bør kobles opp mot samfunnsutfordringene. Og som det heter i årets Innovasjonstale: ” Vi er godt skodd til å være en viktig leverandør til løsninger på de syv samfunnsutfordringene EU har definert, herunder blant annet helse, bærekraftig matproduksjon, ren energi, og effektiv ressursbruk.”

 Og vi nærmer oss et femte forhold som kanskje er det mest grunnleggende, nemlig forestillingen om at det er enkeltpersoner og ildsjeler (the lonely grunder) som er avgjørende. I sjelden klartekst sies det: ”…det etableres for mange enkeltmannsselskaper uten vekstpotensial eller ambisjoner for annet enn å dekke egen lønn”.

Til sist peker rapporten på at innovasjonsbegrepet både kan og bør utvides. Både sosial innovasjon og samfunnsinnovasjon drøftes. Det er i denne sammenheng fristende å sitere Johan P. Olsen (2004) : Min tolkning er at den økte vektleggingen av kommersialiseringsaspektet ved innovasjonsbegrepet, er et uttrykk for forskyvninger i maktforholdet mellom profesjoner, organisasjoner, institusjoner og samfunnsgrupper, mer enn et uttrykk for de faktiske samfunnsmessige behov for mer innovasjon, og et bedre kunnskapsgrunnlag for analyser av variasjoner i evnen til nyskaping og omstilling.”

 I praksis betyr dette for eksempel ordninger som legger til rette for nyskaping gjennom samarbeid mellom offentlige sektor, næringsliv, det sivile samfunn og FoU- miljøer. Samfunnsinnovasjon blir i dette perspektivet både et spørsmål om innovasjon i, for og av offentlig sektor og langt mer enn et spørsmål om innovative anskaffelser.

Det mest positive med Drømmeløftet er likevel at det her stilles mange gode spørsmål og at det gis få dårlige svar. For oss som er opptatt av samfunn og innovasjon er dette gode nyheter. Det blir spennende å følge med på, og kanskje til og med ta del i, det arbeidet som nå er i gang for å utvikle samhandlingsmodeller, programmer med tilhørende finansiering som stimulerer til sektorovergripende innovasjon, og ikke minst et språk som åpner for innovasjon for alle.

Vi kan faktisk velge om vi nå skal drømme oss bort eller våkne opp og se mulighetene i de nye samfunnsutfordringene.

av
Lars Wang, daglig leder insam as og
Nina Solberg, daglig leder Vestregionen

Foto forside/CC: Jaap Joris